Vindkraft og miljø

For mange år siden sa Frederic Hauge i Bellona at fremtidens miljøkamp kommer til å foregå i skjæringspunktet mellom miljø og energi. Han skulle få mer rett enn han ante. I dag dreier store deler av miljøkampen seg om kampen mot forurensing fra vår bruk av energi. Stikkordet er den menneskeskapte drivhuseffekten og globale klimaendringer.

For 15 år siden var det kun et fåtall som hadde hørt om CO2 og drivhuseffekten. Noen hadde kanskje hørt om klimapanelet som nettopp akkurat hadde kommet ut med en rapport i Sundswall i Sverige. Noen hadde kanskje sett Petter Nomes program ”Året 2048” på TV, som var skremmende og treffsikker, også sett i ettertid. Men de fleste visste ingenting om det, og de som hadde hørt om det trodde ikke stort på det heller. Varmere? Ja, særlig. Husker du sist vinter eller?

I dag kjenner alle til problemet. Alle kjenner til sammenhengen mellom forbrenning av fossile brennstoffer i biler, oljefyrer og gasskraftverk, og globale klimaendringer. Al Gore fikk Nobelprisen i 2007 og Stoltenberg hadde erklært at Norge skulle være klimanøytrale i 2050. Ingen seriøse forskere tviler på sammenhengen mellom utslipp av CO2 og en økt drivhus-effekt, med en etterfølgende oppvarming av atmosfæren og endringer av det globale klimaet. Dette er ukontroversiell vitenskap i dag. Akkurat hvordan de globale klima¬endring¬ene vil fordele seg regionalt og lokalt er vanskeligere å fastslå. Det vil bli varmere mange steder, ja, men det kan også bli kaldere noen steder.

Enkelte hevder at vindkraft ikke er miljøvennlig, at de ikke reduserer utslipp av drivhusgasser, at de ødelegger biologisk mangfold, at de krever storstilt utbygging av kraftlinjer og at de ødelegger et ofte ellers urørt landskap.

Det første som er viktig å påpeke her er at all utbygging av kraft har negative konsekvenser, på samme linje som andre store infrastrukturprosjekter som motorveier og toglinjer. Man kan derfor ikke snakke om kraftprosjekter som noe som er miljøvennlig, i den forstand at de er uten konsekvenser. Dette gjelder alle kraftprosjekter man har i dag, fra vannkraft og atomkraft, til gass- og kullkraftverk. Man kan drømme om den forurensingsfrie og usynlige kraftkilden, som kald fusjon – men inntil videre forblir den en drøm. Og skulle drømmen vise seg å bli en realitet en dag – ja da kan vindkraften demonteres og naturen føres tilbake til sin opprinnelige tilstand. Denne reversibiliteten skiller også vindkraft fra alle andre alternativer som finnes i dag.

Når det gjelder påstanden om at vindkraft ikke reduserer utslipp av CO2 er dette en ganske kontroversiell påstand. Land som Tyskland, Spania og Storbritannia vil reagere ganske sterkt på den, i og med at vindkraft spiller en helt sentral rolle i landenes strategi for å redusere sine CO2 utslipp. Man kan argumentere at situasjonen er helt annerledes i Norge, siden vi i og med vår vannkraft ikke har noen store utslipp av CO2 fra kraftindustrien. Til det er det to ting å si: For det første er det både bygget og planlagt bygget gasskraftverk i Norge, med til dels store utslipp av CO2. Årsaken til dette er behov for mer kraft. Det er nok å tenke på de mobile gasskraftverkene som Statnett har kjøpt til Møre og Romsdal, med en effektivitet på mindre enn 40 % og til dels store utslipp. Og lykkes ikke planene om CO2 rensing fra Kårstø eller Mongstad vil utslippene fra denne sektoren øke kraftig. Det andre som er viktig å tenke på er at vi importerer til dels store mengder kullkraft fra Danmark. Det er riktig som det ofte hevdes at denne importen ikke nødvendigvis stoppes dersom det bygges mer vindkraft i Norge. Men Danmark skal også redusere sine CO2 utslipp og det betyr at denne kraften skal fases ut. Vindkraft muliggjør dette – og fører derfor til reduserte utslipp.

Vindkraft krever kraftlinjer. Det gjør også andre kraft- og industriprosjekter. Og som nevnt tidligere blir det et spørsmål om muligheten til å demontere prosjektet.

Det velrenommerte magasinet TIME Magazine hadde et spesialnummer på klima i april 2006. Det dekker mange viktige sider. Les artikkelen i TIME Magazine 3. april 2006 her:
http://www.time.com/time/magazine/0,9263,7601060403,00.html

Vindkraft og kraftproduksjon

Gjennom klimaproblemet er vindkraft uløselig knyttet til energiproduksjonen. Grunnen til det er at klimaproblemet er uløselig knyttet til energiproduksjon og vindkraft er en teknologi som kan erstatte forbrenning av olje, kull og gass til elektrisitetsproduksjon. Hvor mye vindkraftprosjektet kan produsere er derfor viktig når en park er under utvikling.

Skal man regne ut hvor mye en vindturbin eller en park vil produsere må man regne ut hvor mye vind – energi – det blåser. Den beste og nøyaktige måten å gjøre dette på er å måle vinden på det stedet parken er planlagt. Dette er imidlertid ofte både dyrt og upraktisk å gjøre så tidlig i prosessen, og man velger derfor ofte datamodellering i stedet. Da baserer man seg på kjente målinger i nærheten, som meteorologiske master, og setter disse inn i en datamodell hvor man også tar med data om topografi, høyder, overflate på bakken og andre viktige ting. Ut av denne modellen kommer en gjennomsnittlig årlig vindhastighet. Denne er viktig ettersom en 10 % øking innebærer mer enn 30 % øking av den årlige kraftproduksjonen.

Man plasserer så teoretiske turbiner i dette området, og avhengig av deres innbyrdes plassering og størrelse vil en årlig energiproduksjon kunne bli beregnet, vanligvis i form av GWh.

Parkens kvalitet fremkommer ofte i form av antall såkalte fullasttimer, det vil si antall timer parken produserer maksimalt. En vindpark begynner å produsere kraft ved 3-5 m/s, men det er først ved 8-10 m/s den produserer med maksimal effekt. Antall fullast timer er dermed årlig produksjon delt på installert effekt og fremkommer i antall timer. En god park i Norge ligger rundt 3000 fullasttimer og mer pr år, mens tallet for parker i Europa ofte ligger betydelig under. Dette illustrerer det alle norske vindkraftprodusenter vet – at norske vindkraftressurser er blant de beste i Europa.

Vindkraft er fornybar energi, noe verden trenger mer av. Dette har EU tatt konsekvensen av og vedtatt et direktiv som RES direktivet. Det forplikter EU til å ha totalt 20 % fornybar energi i sin energimix innen 2020. Mengden fordeler seg ulikt på medlemslandene. Direktivet er EØS relevant og olje- og energiminister Terje Riis Johansen har nylig stadfestet at direktivet er gjeldende for Norge. Hvor mye mer fornybar energi Norge må produsere er ennå ikke avklart, men PointCarbon har regnet ut at en analyse av direktivet tilsier en øking på rundt 14 %. Dette representerer ytterligere et argument for hvorfor vindkraft bør bygges ut i Norge.