Vindkraft, arbeidsplasser og industriell utvikling

Vindkraft og arbeidsplasser henger nøye sammen. Ikke minst er dette noe vi har sett i andre land, som Tyskland. I dag har dette landet mer enn 370 000 ansatte i fornybarindustrien, noe som kan måle seg med antall ansatte i bilindustien. I Danmark er eksport av vindturbiner en av landets største.

Likevel er det ikke bare i de direkte sammenhengene det store antall jobber finnes når man ser på vindkraftindustrien. Spesielt lokalt vil man se at vindkraftprosjekter fører til en oppblomstring av næringsvirksomhet i kommunene, gjennom økt virksomhet i butikker, hoteller, hos entreprenører og lignende.

Det finnes i dag ingen overordentlig energipolitikk frem mot 2020 eller senere. Energiloven av 1991 overførte ansvaret for utbygging av ny kraft til markedet og fjernet på den måten offentlig styring over ny kraftproduksjon. Resultatet er en skjev fordeling av produksjon og etterspørsel og til dels store kraftunderskudd i flere regioner. Dette er uheldig for næringslivet og setter arbeidsplasser i fare.

I den offentlige debatten skilles det sjelden mellom kraftutbygging på den ene siden og  forskning og utvikling av ny energiteknologi på den annen. Det er ofte stor fokus på den teknologiutviklingen som kan bli morgendagens energikilde og altfor liten fokus på kraftutbygging med teknologi som er moden for bruk i dag. De to henger sammen men må komme i riktig rekkefølge.

A) Kraftutbygging.

 

  • Sikre at eksisterende næringsliv og kraftkrevende industri sikres nok kraft også i fremtiden slik at den kan utvikles videre og også i fremtiden sikre norsk velstand.
  • Utvikling av et nytt industrielt ben for norsk næringsliv gjennom utbygging av CO2 fri gasskraft og landbasert og bunnfast offshore vindkraft basert på dagens teknologi.

Et viktig spørsmål blir hvordan energimiksen skal være for den økte kraftproduksjonen frem mot 2020. Flere alternativer er mulige, hvor en kombinasjon er den mest sannsynlige:

  • Vannkraft — Utvidelser av eksisterende anlegg, utbygging av nye vassdrag, småkraft
  • Vindkraft — Onshore/offshore (på land og på grunt vann – dvs mindre enn 30-35 m)

Manglende utbygging av ny kraft har medført store problemer for industri og næringsliv mange steder. Et eksempel er at det i 2007 ble innført et eget prisområde i Møre og Romsdal, noe som førte til at næringslivet betalte 250 millioner mer for kraft enn sine konkurrenter i andre deler av landet. Dette truer naturligvis arbeidsplasser. En utbygging av ny kraft gjennom moden fornybar energi som vindkraft til lands og på grunt vann vil utvikle kompetanse som gir eksisterende industri et nytt bein å stå på, samtidig som det gjør det mulig å bli med på en historisk vekstnæring i Europa og i andre land.

B)  Forskning som kan lede mot utviklingen av ny teknologi.

Flytende vindkraft er fremdeles på prototypestadiet og vil etter all sannsynlighet ikke være tilgjengelig i stor skala før etter 2020. Potensialet kan være meget stort dersom kommersialisering av teknologien lykkes, men dette gjenstår fremdels å se. Man står i fare for å gjøre en stor feil dersom man planlegger og baserer energiproduksjonen utover neste tiår på at teknologier som idag kun er på prototypenivået lykkes og blir tilgjengelig innen få år.

Det er i dag en prototype for en flytende vindturbin i produksjon Dette er Hywind konseptet med en modifisert Siemens 2,3 MW turbin. Så vidt vites blir alle komponentene produsert utenfor Norge, inkludert fundamentet. Dette er en tankevekker. Når dette er sagt tyder alt på at dette prosjektet er en fulltreffer, med høyt antall brukstimer og god produksjon. Om dette blir en teknologi for fremtiden er det likevel for tidlig å si noe om.

Norge har stor kompetanse på virksomhet til havs og flytende strukturer. Norge har imidlertid ennå lite kompetanse på vindkraft. Denne må bygges fra bunnen av, og det er kun en måte å gjøre det på. Det må utvikles vindkraft på land og på grunt vann, hvor erfaringene tas med på dypere vann. Studier Tekna har gjort viser at en gjennom en slik satsing kan Norge etablere i underkant av 100.000 nye arbeidsplasser der en betydelig del av omsetningen etter hvert vil gå til eksport. Her ligger forbindelsen mellom energiproduksjon i dag, industribygging i dag og energiproduksjonen i fremtiden.

Dette stemmer med den virkeligheten vi opplevde da Norge ble en oljenasjon. Man hadde produsert olje i mange år da vi fant olje i Norge. Men da vi fikk store prosjekter utenfor kysten våknet næringslivet. De tenkte at jeg har jo levert leidere til skip i mange år – kanskje jeg kan gjøre det her også. Jeg har malt skip – hvorfor ikke male plattformer også. Og slik bygget det på seg, til Norge er en av verdens ledende leverandører av avansert teknologi til oljeindustrien. Slik kan det også bli for vindkraft.

I Europa og resten av verden satses det i dag kraftig på vindkraft. I løpet av de neste årene skal det investeres mange hundre milliarder på vindkraftprosjekter. Flaskehalsen til denne satsingen er underleverandører. Det kreves tusenvis av komponenter til hver eneste turbin – og det skal bygges mange tusen turbiner. Turbinene skal fabrikeres, med generatorer, instrumentering og styringssystemer, leidere, heiser, rotorblader og tusen andre små og store deler, det skal bygges fundamenter, turbinene skal løftes på plass, de skal prøves ut, det skal etableres drifts- og vedlikeholdsrutiner – det er ikke mangel på oppgaver norsk industri bør være vel plassert for å delta i.

Dette er også en fremtid som deles av IEA. Organisasjonen anser at vindkraft vil kunne representere så mye som 18 % av verdens elektrisitetsproduksjon i 2050. Tallet oppjusteres stadig, noe som ikke minst skyldes teknologiutvikling og lavere kostnader.

Les mer her.