Med ny regjering kommer det nye folk, og man venter eller i det minste håper, på ny politikk. På en ny minister som står for noe nytt, og som løser de sakene som aldri ble løst i forrige regjering, spesielt de sakene som angikk deg. Jeg er intet unntak.

Vi hadde levd en stund med Borten Moe, og selv om han kom fra et parti som har gjort masse bra for fornybarbransjen generelt og vindkraft spesielt, hadde han jo også hatt endel kuriøse utspill. Som at støtteordningen til vindkraft skulle slutte i 2020. Som at NVE hadde mange prosjekter i kø og det kanskje holdt nå. Riktig nok begge deler, men fullstendig upresist. Har du ikke et prosjekt i drift før 2020, får du ikke grønne sertifikater – men har du det får du det i 15 år. Og ja, NVE har mange prosjekter, både omsøkt og mange som er konsesjonsgitt, men det er markedet, og ikke NVE eller OED, som skal bestemme hvilke som skal bli bygget. Og for de av oss som har prosjekter rundt omkring i kommunene, måtte vi bruke mye tid på oppklaringer. Det var ikke alltid det nyttet heller – det er noe med troverdighet til en minister i forhold til en kommersiell aktør.

Så vi var klar for en ny ledelse i departementet. En som kanskje forsto betydningen av hva som sies i offentligheten noe bedre.

Jeg visste jo etterhvert at det ville bli ny regjering, og da det ble klart at det ble en Høyre/FrP regjering visste jeg jo at det ville bli Ketil Solvik-Olsen som ville bli olje- og energiminister. Jeg er ikke alene om å mene at han er den politikeren som vet mest om enegipolitikk, uavhengig av parti.

Så jeg må innrømme at denne gangen var jeg optimistisk.

Men da det ble klart at det ikke var han som ble leder for OED, men Tord Lien, trodde jeg først det var en slags spøk. Deretter trodde jeg at nå var «forstå-seg-på´erne» skikkelig langt ute – dette hadde de misforstått. De var forledet av en eller annen smart PR person, for å trekke opppmerksomheten bort fra Solvik-Olsen. Smart trekk, tenkte jeg. Jeg mener – Tord Lien? Men nei. Det stemte faktisk. Det var Hr. Lien som skulle bli olje- og energiminister. Og det var nå jeg ble skikkelig bekymret: Skulle vi nå få en sjef for ett av de viktigste departementene (rent generelt, men for oss også, selvfølgelig) som ikke bare var fra FrP – et parti som ikke engang tror klimaendringene er en realitet – men som ikke engang hadde erfaring fra bransjen? Please ….

Jeg vil døpe monstermastene om til miljømaster

Men som den oppvakte leseren har skjønt for lenge siden ble jeg skikkelig overrasket, og i en helt annen retning enn jeg hadde ventet. Ikke bare virket det som han hadde skjønt en god del i den korte tiden han hadde jobbet i bransjen – det virket som om han hadde oppfattet en god del fra sin tid i energi- og miljøkomiteen på Stortinget også. Mannen hadde ikke engang satt seg godt tilrette i stolen før han reiste seg igjen, dro opp til NRK i Dagsnytt 18 og tok et skikkelig klart «oppgjør» med miljøbevegelsen, denne gang i form av Nina Jensen i WWF. Da hun tillot seg å si at også WWF var for fornybar energi, smalt Hr. Lien til og sa at «Da må dere akseptere vindkraft og kraftlinjer også, for vi kan ikke ha fornybar energi uten det!»

Jeg tror ikke han bannet, men det hørtes litt sånn ut.

Litt urettferdig kanskje, for WWF er ganske patente, men mannen har jo rett i at miljøbevegelsen har en rar agenda her, og en motstand mot vindkraft som ikke henger i hop med deres engasjement for naturvern og beskyttelse av biologisk mangfold. For det er nå engang et faktum at med 2-3 graders global temeraturøking så får naturen i Norge et betydelig større problem enn noen vindmøller her og der.

Han ga seg ikke med det.

I et innlegg på Statnetts høstkonferanse ertet han på seg Naturvernforbundet med å si at han ville døpe monstermastene om til miljømaster. Kanskje litt drøyt, men det setter fokus på en virkelighet flere enn han bør ta inn over seg: Skal vi redusere utslipp må produksjonen av fornybar opp, og skal den det, må vi forsterke nettet og bygge nye eksportlinjer til utlandet. Det er ikke mer å si om det.

Så da er det bare å vaske munnen med såpe, og følge den nye statsråden videre. Det blir spennende å se om han holder stilen, og om de neste fire årene faktisk blir de årene hvor Norge klarer å bygge den fornybare produksjonen vi alle sier vi trenger, men som vi har mislyktes så kapitalt i så langt.